Kvann

Kvann er legendarisk innen vestlig urtemedisin, men det er først de seneste tiårene at aromaterapien virkelig har fått øynene opp for egenskapene til denne eteriske oljen. Det er også først i det siste at kontrollerte studier av kvannoljen har tatt seg opp, og det er veldig spennende å se resultatene bekrefte hvor nyttig kvannoljen (og kvannplanten) egentlig er. Det er allerede påvist at kvann er antibakteriell, sopphemmende, antimikrobiell, antioksidant, angstdempende, betennelsesdempende, kreftcellehemmende, osv.[1]

I økende grad er kvannolje siste utvei for aromaterapeuter når ingen andre oljer har hatt ønsket effekt. Eksempler hvor kvann har vist seg effektiv, er for åndedretts- og fordøyelsesproblemer, eksem, psoriasis, spiseforstyrrelser.

Kvann regnes som en av de beste oljene for nerveproblemer, da spesielt stress, angst og depresjon.

Kvann har et ypperlig renommé for å behandle ødemer, og som et rensende middel for toksiner.

Aromaen til kvannolje er rik og urteaktig, med klare peppernoter og musk i bakgrunnen. Den delikate duften av kvann er nærværende og dominerende, så vær nøysom når den blandes med andre oljer. Den muskaktige basetonen gjør at den anvendes i mange luksusparfymer både som fiksativ og for sin særegne aroma.

Kvannolje er mildt fototoksisk, og det anbefales å unngå sterkt ultrafiolett lys etter påføring (6 timer).

En nærmere beskrivelse av kvann som medisinsk plante finner du i nedenfor under punktet Kuriosa > Tradisjonell bruk.

Kvann har vist en antibakteriell effekt på E. coli, S. aureus, Clostridium difficile, C. perfringens, Enterococcus faecalis, Eubacterium limosum, Peptostreptococcus anaerobius, samt Candida albicans. [2]

Kilder og referanser

[1] En lang liste (inkludert urtens virkninger) finner du her. 

[2] Sagepub 

Aromaterapeutisk bruk

• Hudpleie: Slapp og fet/tilstoppet hud, hudirritasjoner, psoriasis.
• Sirkulasjon, muskler og ledd: Avgiftende, artritt, urinsyregikt, revmatisme, ødemer.
• Åndedrettssystemet: Bronkitt, hoste.
• Fordøyelsessystemet: Anemi, anoreksi, flatulens, dårlig fordøyelse.
• Nervesystemet: Slapphet, migrene, anspenthet, stress.
• Immunsystemet: Luftveisinfeksjoner.

Aromaterapeutiske tips

Diffuser/oljebrenner

• Åpner luftveiene; brukes mot bronkitt, kortpustethet og astma.

Massasjeolje og bad

• Spesielt nyttig for lymfesystemet, fordøyelsesproblemer, luftveisinfeksjoner, soppinfeksjoner.

Hudpleie

• Stimulerer blodsirkulasjon, artritt, isjias, virker balanserende på produksjonen av østrogen.

Tradisjonell bruk

Det finnes utrolig mye litteratur om kvann, og den var i førsterekken av alternativer for behandling av nær sagt hva som helst, så høyt var den verdsatt.

Det finnes over 30 forskjellige typer kvann, men det er Angelica archangelica som er hel ved medisinalt sett, noe som gjenspeiles i at den også heter Angelica Officinalis, som betyr «hører hjemme på apotek».

Kvann er opprinnelig en plante som har vokst langt nord, og er blitt brukt medisinalt av både urbefolkningen i Sibir, samer, islendinger og inuitter. Det er verdt å merke seg at selv grupper som kostholdsmessig har et nesten rent inntak av protein og fett, alltid trekker til steder om sommeren for å høste medisinale planter og urter.

Det er litt artig at vikingene hentet kvann fra Island og brakte planten med seg nær sagt overalt hvor de dro (både som medisin og for å beplante nye bosetninger). Slik bidro de til at kvann ble en av Europas mest verdsatte planter innen medisin.

Kvann var antakelig den mest populære urten i middelalderen, og det er ikke måte på hva kvann ble brukt til å behandle. Kvann er kjent som en «allhelbreder» eller heal all, som det heter på engelsk. Alle deler på planten ble spist eller brukt som legemiddel mot bl.a. artritt, forkjølelse, bronkitt, feber, forstoppelse, fordøyelsesfremmende, søvnløshet, forgiftning, kolera, pest og alle tenkelige smittsomme sykdommer og som et sterk avgiftende middel.

«Kvannvann» var et offisielt virkemiddel under pest-epidemier, som for eksempel pesten i 1665 (London).

Den kinesiske kvannplanten Angelica sinensis – også kjent som Dong Quai – er bare overgått av ginseng når det gjelder medisinale egenskaper. Kalles av kineserne «keiserinnen av urter».

I likhet med de «store» medisinale urtene, er kvann blitt brukt som et allsidig legemiddel uansett hvor den har vokst.

Visste du at?

En forklaring på hvorfor kvann kalles Angelica, er at den normalt blomstrer 8. mai, som er erkeengelens Michaels dag. Kvann ble ofte plantet i klostre, og var så høyt verdsatt at den også fikk navnet «roten til den hellige ånd».

Urten brukes i mange kjente likører, som for eksempel Chartreuse og Benedictine. Også en ingrediens i Vermuth. Kvann sammenliknes også med einer, og man finner planten også i en rekke typer gin.

Den aromatiske kvannplanten brukes også i ulike søtsaker som konfekt og drops.

Sikkerhet og advarsler

• Farer: Fototoksisk
• Kontraindikasjoner:  Hvis den anvendes på huden i maksimal anbefalt dose, skal ikke huden utsettes for sollys eller solarium i 12 timer. (mrk. anbefalt dose på 0,8 % er satt ut i fra at kvannolje ikke er fototoksisk på dette nivået, og det var tvilsomt resultat ved 1,56 %).
• Maksimalt anbefalt dose til hudpleie: 0,8 %
• Sikkerhetsråd: Grunnet at den lett oksiderer, bør den oppbevares mørkt og kjølig.

Organrelaterte effekter

• Huden: Ren kvannolje har ikke vist seg irriterende på rotter eller mus, 1 % blanding var hverken irriterende eller sensibiliserende på 25 frivillige. På 200 pasienter med dermatitt var to (1 %) sensitive til en patch test på 2 % blanding. Oksiderte oljer kan føre til hudsensitivitet.
• Akutt toksisitet: Akutt oral LD50 ved 1,11 g/kg hos rotter, 2,2 g/kg hos mus og dermalt +5 g/kg hos kaniner.
• Subakutt og subkronisk: Svært høye doser (over 1,5 g/kg oralt over lang tid) skal til før organskader inntreffer (dyreforsøk). Regnes som forholdsvis trygg.
• Kreftfremkallende/krefthemmende: Gir signifikant økt aktivitet av Glutathione S-Transferase hos mus (et protein som hjelper med å redusere oksidativt stress i celler). Limonene har vist krefthemmende egenskaper.

Kilde: Robert Tisserand & Rodney Young (2013): Essential Oil Safety: A Guide for Health Care Professionals 2nd Edition