Tradisjonell anvendelse

Lavendel kommer fra det latinske lavare, som betyr «å vaske». Dette fordi den ble omfattende brukt av romerne i deres bad, både på grunn av dens gode lukt og antiseptiske egenskaper. Før man begynte å bruke såpe, vasket man seg med lavendelvann.

Planten var høyt verdsatt av romerne, som spredte den over Europa under sitt imperium. Lavendelblomster ble strødd i hjemmet, både for å holde insekter unna og for å rense luften. Den dag i dag anvendes lavendelblomster/eterisk olje i klesskap som møllmiddel.

Lavendel startet den moderne aromaterapien da den franske kjemikeren René Gattefossé i 1910 brant hendene sine stygt under en eksplosjon sitt laboratorium, hvorpå gassgangren raskt utviklet seg (25 % dødelighet). Etter en behandling med lavendelolje var han på bedringens vei neste dag.

Visste du at?

Lavandin har sin opprinnelse i fjellområdet Haute de Provence i det sørlige Frankrike. Det er en naturlig krysning mellom den klassiske høytvoksende lavenderen (Lavandula angustifolia) – og spiklavendel som vi finner i lavlandet (Lavandula latifolia).

Denne krysningen er steril, så den kan kun reproduseres ved hjelp av stiklinger. Den er mer robust enn angustifolia, og med mye høyere avkastning ble bøndene ble svært interessert i denne krysningen etter 1. verdenskrig, og startet produksjon i stor skala. Denne første masseproduserte lavandin-varianten ble kjent som ordinaire, med et esterinnhold på 20–22 %. Estere er en kjemisk forbindelse mellom terpenalkohol og organiske syrer, og det er disse som gir lavendel den sterke, fruktige aromaen.

Lavandin ordinaire var billig, ga god avkastning og ble raskt en viktig olje i parfyme- og såpeindustrien. I 1930 hadde produksjonen nådd 100 tonn.
I mellomtiden ble det forsket på hvordan man kunne forbedre lavandin, og på 1920-tallet oppdaget professor Claude Abrial en ny hybrid med et esterinnhold på over 30 %. Den ble først kalt Eureka, fordi den var så mye mer robust, tilpasningsdyktig og ga en overlegen aroma. Den ble raskt førstevalget blant lavendelbøndene, og i 1960 utgjorde den 80 % av all lavendelproduksjon med over 1000 tonn produsert årlig.[2]

Dessverre ble abrialis forplantet for fort og skjødesløst, og den ble sårbar for sykdommer[3]. Da den ble angrepet av honningsopp (Armillaria mellea) var katastrofen et faktum. Levetiden på plantasjer falt fra 10-15 år ned til 2-5 år. Denne perioden kalles i Frankrike dépérissement («nedgangen»). Det hastet å finne en ny hybrid.

Redningen ble en bonde ved navn Pierre Grosso fra Vaucluse distriktet. Han oppdaget noen robuste planter i et felt med syke og døende Abrialis. Han tok stiklinger av dem, og disse ble til store og kraftige lavendelplanter, og slik ble Lavandin Grosso til. Jungeltelegrafen gikk fort, og snart spredte den seg til hele området av lavendelbønder. I 1972 utgjorde den 10 % av produksjonen, i 1975 55 %, og i dag er over 80 % av lavandinen grosso. Heldigvis er produksjonen av abrialis økende, og det er litt gøy for Aromateket å kunne tilby lavandinoljer som er annerledes enn grosso.

Lavendel

  • De store lavendelåkrene som er så typisk for Provence, er med stor sannsynlighet lavandin, og ikke ren lavendel. Det aller meste av lavandinen som produseres i dag, går til kosmetikk, hudpleie og såper, og kun to–tre prosent går til aromaterapien. 
  • Kleopatra var besatt av lavendel, og hun brukte den visstnok for å forføre Marcus Antonius. Det er velkjent at hun badet i melk, men visste du at hun blandet lavendel i badene sine? De samme gjaldt Ludvig XIV, «Solkongen».
  • Dronning Elizabeth I drakk lavendel-te hver kveld for god søvn.
  • Dessverre er lavendel en av de mest forfalskede og utblandede oljene. I Frankrike selges det 20 ganger mer lavendelolje enn det faktisk blir produsert.
  • Angustifolia betyr «smalbladet», mens latifolia (spiklavendel), betyr «bredbladet».

Referanser

[2] Moutet, Laure (1980): Lavandin Abrialis, Iavandin Grosso: what is their future? Perfume & Flavorist, December/January 1980.

[3] Ved å ta stiklinger av stiklinger i det uendelige, blir det stadig mindre genetisk variasjon, og dermed motstandsdyktighet mot sykdommer.