Tradisjonell bruk

Det finnes utrolig mye litteratur om kvann, og den var i førsterekken av alternativer for behandling av nær sagt hva som helst, så høyt var den verdsatt.

Det finnes over 30 forskjellige typer kvann, men det er Angelica archangelica som er hel ved medisinalt sett, noe som gjenspeiles i at den også heter Angelica Officinalis, som betyr «hører hjemme på apotek».

Kvann er opprinnelig en plante som har vokst langt nord, og er blitt brukt medisinalt av både urbefolkningen i Sibir, samer, islendinger og inuitter. Det er verdt å merke seg at selv grupper som kostholdsmessig har et nesten rent inntak av protein og fett, alltid trekker til steder om sommeren for å høste medisinale planter og urter.

Det er litt artig at vikingene hentet kvann fra Island og brakte planten med seg nær sagt overalt hvor de dro (både som medisin og for å beplante nye bosetninger). Slik bidro de til at kvann ble en av Europas mest verdsatte planter innen medisin.

Kvann var antakelig den mest populære urten i middelalderen, og det er ikke måte på hva kvann ble brukt til å behandle. Kvann er kjent som en «allhelbreder» eller heal all, som det heter på engelsk. Alle deler på planten ble spist eller brukt som legemiddel mot bl.a. artritt, forkjølelse, bronkitt, feber, forstoppelse, fordøyelsesfremmende, søvnløshet, forgiftning, kolera, pest og alle tenkelige smittsomme sykdommer og som et sterk avgiftende middel.

«Kvannvann» var et offisielt virkemiddel under pestepidemier, som for eksempel pesten i 1665 (London).

Den kinesiske kvannplanten Angelica sinensis – også kjent som Dong Quai – er bare overgått av ginseng når det gjelder medisinale egenskaper. Kalles av kineserne «keiserinnen av urter».

I likhet med de «store» medisinale urtene, er kvann blitt brukt som et allsidig legemiddel uansett hvor den har vokst.

Visste du at?

En forklaring på hvorfor kvann kalles Angelica, er at den normalt blomstrer 8. mai, som er erkeengelens Michaels dag. Kvann ble ofte plantet i klostre, og var så høyt verdsatt at den også fikk navnet «roten til den hellige ånd».

Urten brukes i mange kjente likører, som for eksempel Chartreuse og Benedictine. Også en ingrediens i Vermuth. Kvann sammenliknes også med einer, og man finner planten også i en rekke typer gin.

Den aromatiske kvannplanten brukes også i ulike søtsaker som konfekt og drops.